Usynlig Berg og dalbane

Hei igjen! Våkner til en strålende dag med dønninger fra Stillehavet sør for Antofagasta. Siden det er søndag, ønsker vi oss en liten seremoni i forbindelse med Pers følgebils behov for nytt blod. Vi tar et kjapt oljeskift(se bilde). Av jord er du kommet, til jord skal du bli.
Vi bestemmer oss for å forsøke å fortsette langs kystveien som etter hvert blir dårligere og dårligerer. Etter noen mil  med dårlig vei, og mye stein ras er det helt stopp. Da er det bare å blåse nordover igjen, søkende etter en travers inn i ørkenen, der  Pan America Highway går. Med ca 20 mil i ørken, ser vi havet igjen etter å ha forsert flater på 2500 moh. Dette var kun merkbart da vi trillet lange nedoverbakker mot havet igjen og kjente det kalde/friske luftdraget samtidig som vegetasjonen kom tilbake i fjellsidene ned mot Paposo.

Her kjørte vi helt nede ved kysten i et formidabelt varierende fjell landskap med formasjoner skapt fra gamle vulkaner og sand. Road Captain var helt i fistel, og mente dette landskapet får den sagnomsuste HighWay1 California til å se ut som Brøttumsbakkene. Så bar det inn i Ørkenen igjen, og  vi ble på et mystisk vis ført opp på 2000 moh i et helt flatt terreng og Kjell gikk som vanlig bensintørr. Etter å ha kjørt 500 km, endte vi opp i en liten badeby som heter Caldera.