FRA HAVETS BUNN TIL 5573 MOH

To begivenhetsrike dager er lagt bak oss. Nå er vi tilbake til San Pedro de Atacama. VG-Olsen skal leveres på flyplassen i morgen formiddag. Så setter vi kursen sørovcr mot Santiago.
Dermed forlater vi ørkensand i bytte mot sandstrender. Det gleder vi oss til. B-) Halleluja!

Sist vi blogget var i Uyuni. 12. januar ( onsdag var det vel?). Der forlot vi den siste rest av sivilisasjon og duret ut i ørken og endeløst landskap. Dagen startet med forsering av 10 mil på bunnen av den uttørkede innsjøen Salar de Uyuni. Nok en helt utrolig opplevelse. Gutta var yre på syklene. Vi "bilistene" hadde vår fulle hyre med å fotografering og sikre videoopptak av den meget særegne opplevelsen. Motivene sto i kø - det gjorde ikke vi, for å si det sånn. Dette var nøyaktig det motsatte av rushtrafikk. Vi var helt alene i mil etter mil på det kritthvite underlaget. Her var det bare å pøse på. Jarle sammenlignet det med å kjøre rask båt på åpent hav. Midt ute i ingenting dukket det plutselig opp en øy i horisonten (som Jarle selvfølgelig visste om). Her strandet vi, og inntok en bedre lunsj. Menyen var enkel. Lamaburger og øl. Thats it. Per Georg har stadig ymtet frempå med ønsker om hamburger. Han ble relativt lang i maska da han satte tennene i burgeren på Mongo cafe.
- Nei detta smakte rart gitt, sa matvrak numero uno, og skjøv tallerkenen vekk med en mine antagelig bare Gyrid (kona) har sett tidligere... (he-he.) Snakk om å bli ført bak lyset. Vi andre la innpå mens vi minnet hverandre om hvor søte disse dyrene er. Muntre kommentarer som: - Er det noe salt her, avstedkom selvfølgelig også en del latter. Ikke minst fordi øldrikking på nær 4 000 moh gir ønsket virkning på rekordtid. Med tanke på den videre ferd halverte vi dosen. Før det ble altfor gemyttlig der ute.

Dermed tok vi oss greit videre her i livet - og etter nok noen mil på denne utenomjordiske pletten, strandet vi atter på moder jord. Eller rettere sagt: sand! Kun 150 kilometer lå foran oss (litt ironi der altså...) For makan til vei - dæven. Løs sand og vaskebrett gjorde at muntereheten fra øl og vitser forstummet. Makan til tur. Per Georg slapp lettest:  Uten lama i tarmen slapp han å bekymre seg for innvollenes sanseløse reise der vi humpet og spratt avgårde. Det er bare en måte å forsere vaskebrett, hull og dumper. Bånn køl!
Halleluja - vi lever var det første som slo oss når vi sakket av etter en del timer. Da ankom vi det som må være klodens mest forblåste og øde grensestasjon. Vårt sedvanlige hell sto oss bi og sørget for at vi klarte å ta oss over grensen fra Bolivia og inn i Chile før nevnte grenseovergang stengte for natten. Vi må ha hatt hjelp fra høyere makter, for her gikk vakter og tollere hjem på slaget 2000. Turens mest punktlige Sør-Amerikanere opplevde vi her. Vi var ferdige tollet og klarert akkurat i tide. De som kom etter oss måtte pent finne seg i å vente til neste morgen.  Å rigge teltleir der hadde rett og slett blitt et helvete. Kuling og nær minusgrader sto ikke øverst på vår ønskeliste denne sene ettermiddagen.
Dagen før den STORE dagen.
Nemlig oppstigningen av fjelltoppen Aucanquilcha på 6 176 moh.
Dette skiulle bli vårt et verdensrekordforsøk, da det visstnok ikke finnes kjent dokumentasjon på at noen har vært høyere enn 5 500 moh. på motorsykkel. Fjelltoppen badet i sen kveldssol idet vi rullet inn i den søvnige grensebyen Olague. Jammen hadde de overnatting å tilby. Et enkelt men hyggelig sted. Maten var ypperlig - og Per Georg kviknet til igjen. I takt med hun som jobbet der. Tydelig glad i mannfolkselskap spratt hun rundt på korte bein. Igjen fikk vi bekreftelse på at vi ikke skjønner oss på kvinnfolk. Hi hi. Vi gikk tidlig til ro.
Den natten snorket Jarle mer enn noen gang!  Romkamerat Olsen sendte varme medlidende tanker til Jarles bedre halvdel der han led seg gjennom natten i STØYENDE mørke. At det går an! Herretter burde det bli "Chambre separe!" for den støymaskina der. Kunne likegodt tatt med sykkelen inn og latt den stå på tomgang. Bedre rytme i det.
 
Dagen etter var det vindstille og sol. For en kontrast.

Vulkantoppen lyste mot oss i horisonten. Midt imot ligger den aktive vulkanen Olague. Med utsikt opp mot røyken som steg opp, inntok vi en kjempefrokost. Per Georg smilte fra øre til øre mens han la innpå. Vi andre la ikke så mye i det. Men godt var det. 

SÅ NÆR SÅ NÆR
- men like blide.

Vi la ivei tøffe i trynet som aldri før. Dermed fikk vi nok engang virkeligheten midt i trynet . Denne gang etter fem minutter. Syklene duret ufortrødent avgårde oppover i lia, og ut av syne for oss i bilen.. Vi presterte så å ta feil i første veiskille. Fortrolige med at vi stadig så hjulspor etter de andre vasset vi lengre og lengre ut i salaten. Etter tre kvarter nådde Per oss igjen. Litt stram i maska bekjentgjorde han tabben, med utrykk om at dette var vår feil. Tilbake i veiskillet sto Jarle og Kjell. Det røk antagelig like mye fra hodene deres som vulkanen der bak...
Det var godt tiden gikk til vi møttes igjen. Det lå bråk i luften.  Men da teamet atter var samlet hadde stridighetene skrumpet inn til selverkjennelse fra begge parter. Oppstigningen var tilbake på skinner. For en stakket stund.
Vi la i vei oppover et uttørket elveleie. Innvoller og kjøretøy ble satt på nye prøvelser. Opp bar det. Men - på 5 300 meter var det game over for bilen. Ikke mulig å komme lenger. Det var på nære nippet at hele forsøket skulle ende i den steinura. Det er interessant å merke seg hvordan pågangsmotet svinner i takt med at det blir høyere og høyere. Men syklenee klarte med nød og neppe å forsere hindringene i veien. Dermed fortsatte de alene mot toppen. Per Georg var nok litt sulten - og ble igjen ved bilen, mens Mats og Geir labbet etter. Vel en kilometer lenger oppe endte forsøket. Det var ikke mulig å komme lenger. Traseen var rast ut og syklene bare gravde seg ned i sanden.
MEN DET BLE REKORD!
GPSen viste 5 573 moh. Det er 73 meter høyere enn tidligere dokumentert rekord. Dermed ble det litt ellevilt i fjellsiden. På flere vis.
Jarle og Per sèg sammen av utmattelse i tynnluften. Men kom seg raskt, og fikk dokumentert prestasjonen i bilder og video før de klarte å karre seg nedover igjen. I mellomtiden hadde Mats og Geir klart å ta seg opp til 5 400 meter. Der ble det intervju og nok noen bilder.
Da kom tankene også. Det ble et følelsesladet øyeblikk der oppe i lia. 
En skvett tårer ble igjen der oppe - men vi var nok langt fra å ta på hverandre. Greit å nevne det.

HJEM TIL MAMA
Etter litt støveldæns lenger ned i lia - hvor pusten var tilbake - satte vi kursen "hjem" til San Pedro de Atacama. Nå befinner vi oss på Hostal Solor hos en meget hyggelig - og tilårskommen (ingeting å være sjalu på jenter) - dame.
Her er det dusj og treroms for hele bunten. Jarle gikk - eh krøp - rett i seng ved ankomst i går kveld. Vi andre dro inn til byen for en matbit og litt ståhei. Vel hjemme etter at par timer startet tidenes hevnaksjon. Med en god promille fikk Olsen og Teigland opp farten i neseborene. Endelig fikk Jarle smake egen medisin. Det ga han utrykk for i dag tidlig. Men det hjelper trolig ikke.

Som nevnt tar ekspedisjonen en ny vending nå. Heretter blir det mer feriepreg på det som skal skje. Det ymtes stadig frempå om strender og paraply i glasset.
Men - vi vil fortsette å rapportere. 
SÅ: Hasta la vista, kjære lesere.

BILDENE: Må tale for seg selv.
 Legg merke til veistandard - eller mer korrekt  - mangel på sådann.
 Mats trives godt på ett hjul...
Forøvrig masse bilder fra fjellet og saltørkenen. Og grensestasjonen.

PS: Nå kom Jarle, Mats og Kjell tilbake fra vulkantur. Ny rekord er satt: 5 708 moh er logget på GPS.  Dokumentasjon kommer. --Og her kommer den: