PAKKEDAG

Tidlig opp i Concon en beach by nord for Valparaiso og 120km fra mål. Kysten, klippene, havspruten, husene og arkitekturen er himmelsk, selv for en ateist som er mett i augan sine. Denne turen har bydd på kontraster vi ikke dromte om ved start.
Da var vi mer som kua som slippes ut i enga, med eget gasshåndtak sultende etter gassing og spise mil i nytt terreng. og det til gangs i fem dager med snitt etter planen på veier litt semre enn forventet da flate ørkenstrekninger viste seg å by på 10 tals mil med vaskebrett noe som bekymret bileiern mer og mer. Med tilbakemeldinger: "nå må vi vise hensyn til bilen, finn bedre ruter før den går i oppløsning". Alle problemer har sin ende, det viste seg at dersom man kan få en Nissan Navara opp i 130 i ørken, rister den ikke mer, da er det fin flyt. Dette ble løsning for alle, syklene gikk spikrakt og alle problemer forsvant svært fort bakover, på jakt etter nye intrykk.
Alle advarsler angående høyde problemer med kjøretøy og hoydesyke var sterkt overdrevet, også alle som pratet om jallamage tok feil. Det viser seg igjen: er du en av gutta fra subben, er det intet som biter. Alle vi møter er positive, noen ganger som Arica og langs Dakar ruta, litt vel mye. Men du verden sa gøy.

Etter 6840 km er vi rimelige mette, men vil etter vert fylle på med bilder og info som dukker opp.

Sørover-kjøligere.

19.01 ble en lang og deilig hviledag. Hele dagen gikk med til å nyte solen og god sjømat, som toppet seg med middag og levende Ostyones et lokalt kamskjell som smaker helt fantastisk. Den gastronomiske reisen vi har gjennomført i tre land inkludert lokale gateretter i Bolivia har vært en utelukkende positiv opplevelse, Vi er etter 350 km på fin vei, ankommet Concon. En kystby 90 km fra Santiago. Vi har for det meste kjørt langs kysten i hele dag. Fantastiske strender og store kontraster på boforhold, pittoreske småbyer og svære design hus ruvende på bergknauser mot havet. etterfulgt av western byer som så ut som levende museer.
Jarle har fått bekreftet at containeren står og venter på oss. Vi regner med å være i Santiago i morgen før kl 11:00, og ferdig pakket kl 13:00.
Vi begynner å komme i hjemreisemodus, og forbereder oss på den  laaange flyreisen hjem.

Huasco -Tongoy

Det ble atter en sen avreise da kveldens spanskkurs gikk over i forlystelser. Veien gikk inn i landet mot Valenar hvor vi denne gang bunkret riktig med drivstoff. Foran i bensin køen sitter tre  motorsykkellister med hjelmen på hodet, ubevegelige og bare venter. De viser seg å være en familie fra Alberta Canada som har vært på veien i ett år gjennom nord og sør Amerika. Deres "fars" neste mål er nå Europa fra Portugal videre mot Kina med nye tre år.
Herfra bærer det videre sørover gjennom nye ørkener og variasjoner. veier og alt rundt begynner å få en annen standard. Vi passerer avstengte områder med flotte hus og private fly. Lengre ned i veien kan veikroa fremdeles se ut som ei brakke med bølgeblikk på taket. Sør for La Serena finner vi en badeby formet som en halvøy ut i stillehavet. her finner vi ett hotel, fyller magen med havets delikatesser for så og rusle rundt til vi ender opp på toppen der vi får dagens solnedgang.
Dagens etappe ble 30 ferie mil. med nye flate dekk og kjedeproblemer.

kjell og jarle startet dagen tidlig i Caldera, vandret rundt som nysjerrige turister på havnen og i fiskehallen
mens hovedbølet fant seg selv etter nattens spanskkurs. Dagens rute var lagt langs kysten, etter ett av kartene som til tider bar preg av fri tegning, noe som også denne gang viste seg å være korrekt da streken førte til en  fiskelansby uten vei videre. men her fikk vi overvære helgeunderholdning. En mannn ligger midt i veien og skjelver ser tilsynelatende døende ut. ved siden av en bil. etter en stund blir den døende mannen løftet opp og ført bordt til en container som er innringet av høy netting, det viser seg å være en slosskjempe som blir satt i arresten.
Vi må ta veien innover i landet noen km, før det dukker opp en vei sørover som ikke er på noe kart eller vises i GPS,  Vi sjanser igjen og blåser sørover gjennom sanddyner og vulkansk grunn, flatlandet viser seg faktisk å by på flotte variasjoner i terreng og fauna med flotte kaktuser store og små, sideveier tar av mot strendene nedover kysten. Etter ca 12 mil viser det seg på nytt. Gutta har gamblet med bensin igjen og da hjelper det lite med 4 tomme jerrykanner på bilen, ved et kryss møter vi surfere i bil som forteller; her er det nada, ikke en gang skikkelige bølger før vi kommer til Huasco Bajo ca 10 mil sørover. Da er det bare å safe redusere kruisespeed til 80 og se etter mulige depot. Fra veien ser vi Carrizal Bajo med nydelig strand og noen hus, her starter jakten på det "hemmelige fuel utsalg" som viser seg å være stedets kiosk og vinutsalg.
kjell får noen plastflasker med etterlengtet eleksir til sykkelen og PG får potetgull, brus, sjokolade før vi besøker stranden i ca 10 min før ferden går videre.
I det vi ankommer målet pungterer Road Captain, i mellomtiden leter Kjell og PG opp grei overnatting hvor dagens middag blir intatt i form av Real turmat i pose før vi tar en tur ut i byen og møter en gjeng sjømenn som inviterer oss til sitt langbord. Der det etter hvert blir landskamp mellom Chile og Norge i fler grener og Norge går selvfølgelig ut med klar seier. Vi takker for oss med klemmer og håndtrykk, mer Ullvang enn Northug her i Chile.
Det har begynner å bli litt skuling og undring alá Robinson, da alle har merket seg guiden står for det meste oppreist på sykkelen. hva kan dette skyldes?
A      Han er bitte liten og ønsker å finne veien

B      Han har kjøpt feil sykkel og ønsker nå en Gummi Sofa fra Bayerske Motor Werke

C     Han har innledet hemmelig forhold til en annen i gruppa og får så det holder

Både B og C vil ødelegge gruppa da dette strider mot våre grunnholdninger.
hva kan dette være?

Usynlig Berg og dalbane

Hei igjen! Våkner til en strålende dag med dønninger fra Stillehavet sør for Antofagasta. Siden det er søndag, ønsker vi oss en liten seremoni i forbindelse med Pers følgebils behov for nytt blod. Vi tar et kjapt oljeskift(se bilde). Av jord er du kommet, til jord skal du bli.
Vi bestemmer oss for å forsøke å fortsette langs kystveien som etter hvert blir dårligere og dårligerer. Etter noen mil  med dårlig vei, og mye stein ras er det helt stopp. Da er det bare å blåse nordover igjen, søkende etter en travers inn i ørkenen, der  Pan America Highway går. Med ca 20 mil i ørken, ser vi havet igjen etter å ha forsert flater på 2500 moh. Dette var kun merkbart da vi trillet lange nedoverbakker mot havet igjen og kjente det kalde/friske luftdraget samtidig som vegetasjonen kom tilbake i fjellsidene ned mot Paposo.

Her kjørte vi helt nede ved kysten i et formidabelt varierende fjell landskap med formasjoner skapt fra gamle vulkaner og sand. Road Captain var helt i fistel, og mente dette landskapet får den sagnomsuste HighWay1 California til å se ut som Brøttumsbakkene. Så bar det inn i Ørkenen igjen, og  vi ble på et mystisk vis ført opp på 2000 moh i et helt flatt terreng og Kjell gikk som vanlig bensintørr. Etter å ha kjørt 500 km, endte vi opp i en liten badeby som heter Caldera.

Ut mot havet

Etter 14 dager med store høyder og mye ørken med støv/grus/vaskebrett, har vi i dag for det meste kjørt på fin vei.
Vi avleverte vår eminente VG fotograf, Geir Olsen på flyplassen i Calama. En fin fyr og god turkamerat.
Etter en lang tur gjennom ørken og gruveomeråder, befinner vi oss nå i Antofagasta. En fin kystby, og hvor Dakar Rally hadde etappestart 10. januar. De minste barna har inspisert startomerådet, og meldte fra om fantastiske kjøreforhold, verdens største lekepark i sand.
Vi har nå tilbakelagt 5300 km, og det er ca 1400 km til Santiago, om ikke RoadCaptain kommer med nye ideer underveis i takt med sitt inntak av pastiller.
Det er ikke observert paraplydrinker på stranden ennå.
Vi vil i dag også berømme den grønne postmannen som har surret rundt her nede med en fantastisk 6. plass i Dakar Rally etter en litt uheldig start.
Vi merker oss at flere enn forventet følger bloggen, og takker for hyggelige tilbakemeldinger.

Bilder

Bilder

FRA HAVETS BUNN TIL 5573 MOH

To begivenhetsrike dager er lagt bak oss. Nå er vi tilbake til San Pedro de Atacama. VG-Olsen skal leveres på flyplassen i morgen formiddag. Så setter vi kursen sørovcr mot Santiago.
Dermed forlater vi ørkensand i bytte mot sandstrender. Det gleder vi oss til. B-) Halleluja!

Sist vi blogget var i Uyuni. 12. januar ( onsdag var det vel?). Der forlot vi den siste rest av sivilisasjon og duret ut i ørken og endeløst landskap. Dagen startet med forsering av 10 mil på bunnen av den uttørkede innsjøen Salar de Uyuni. Nok en helt utrolig opplevelse. Gutta var yre på syklene. Vi "bilistene" hadde vår fulle hyre med å fotografering og sikre videoopptak av den meget særegne opplevelsen. Motivene sto i kø - det gjorde ikke vi, for å si det sånn. Dette var nøyaktig det motsatte av rushtrafikk. Vi var helt alene i mil etter mil på det kritthvite underlaget. Her var det bare å pøse på. Jarle sammenlignet det med å kjøre rask båt på åpent hav. Midt ute i ingenting dukket det plutselig opp en øy i horisonten (som Jarle selvfølgelig visste om). Her strandet vi, og inntok en bedre lunsj. Menyen var enkel. Lamaburger og øl. Thats it. Per Georg har stadig ymtet frempå med ønsker om hamburger. Han ble relativt lang i maska da han satte tennene i burgeren på Mongo cafe.
- Nei detta smakte rart gitt, sa matvrak numero uno, og skjøv tallerkenen vekk med en mine antagelig bare Gyrid (kona) har sett tidligere... (he-he.) Snakk om å bli ført bak lyset. Vi andre la innpå mens vi minnet hverandre om hvor søte disse dyrene er. Muntre kommentarer som: - Er det noe salt her, avstedkom selvfølgelig også en del latter. Ikke minst fordi øldrikking på nær 4 000 moh gir ønsket virkning på rekordtid. Med tanke på den videre ferd halverte vi dosen. Før det ble altfor gemyttlig der ute.

Dermed tok vi oss greit videre her i livet - og etter nok noen mil på denne utenomjordiske pletten, strandet vi atter på moder jord. Eller rettere sagt: sand! Kun 150 kilometer lå foran oss (litt ironi der altså...) For makan til vei - dæven. Løs sand og vaskebrett gjorde at muntereheten fra øl og vitser forstummet. Makan til tur. Per Georg slapp lettest:  Uten lama i tarmen slapp han å bekymre seg for innvollenes sanseløse reise der vi humpet og spratt avgårde. Det er bare en måte å forsere vaskebrett, hull og dumper. Bånn køl!
Halleluja - vi lever var det første som slo oss når vi sakket av etter en del timer. Da ankom vi det som må være klodens mest forblåste og øde grensestasjon. Vårt sedvanlige hell sto oss bi og sørget for at vi klarte å ta oss over grensen fra Bolivia og inn i Chile før nevnte grenseovergang stengte for natten. Vi må ha hatt hjelp fra høyere makter, for her gikk vakter og tollere hjem på slaget 2000. Turens mest punktlige Sør-Amerikanere opplevde vi her. Vi var ferdige tollet og klarert akkurat i tide. De som kom etter oss måtte pent finne seg i å vente til neste morgen.  Å rigge teltleir der hadde rett og slett blitt et helvete. Kuling og nær minusgrader sto ikke øverst på vår ønskeliste denne sene ettermiddagen.
Dagen før den STORE dagen.
Nemlig oppstigningen av fjelltoppen Aucanquilcha på 6 176 moh.
Dette skiulle bli vårt et verdensrekordforsøk, da det visstnok ikke finnes kjent dokumentasjon på at noen har vært høyere enn 5 500 moh. på motorsykkel. Fjelltoppen badet i sen kveldssol idet vi rullet inn i den søvnige grensebyen Olague. Jammen hadde de overnatting å tilby. Et enkelt men hyggelig sted. Maten var ypperlig - og Per Georg kviknet til igjen. I takt med hun som jobbet der. Tydelig glad i mannfolkselskap spratt hun rundt på korte bein. Igjen fikk vi bekreftelse på at vi ikke skjønner oss på kvinnfolk. Hi hi. Vi gikk tidlig til ro.
Den natten snorket Jarle mer enn noen gang!  Romkamerat Olsen sendte varme medlidende tanker til Jarles bedre halvdel der han led seg gjennom natten i STØYENDE mørke. At det går an! Herretter burde det bli "Chambre separe!" for den støymaskina der. Kunne likegodt tatt med sykkelen inn og latt den stå på tomgang. Bedre rytme i det.
 
Dagen etter var det vindstille og sol. For en kontrast.

Vulkantoppen lyste mot oss i horisonten. Midt imot ligger den aktive vulkanen Olague. Med utsikt opp mot røyken som steg opp, inntok vi en kjempefrokost. Per Georg smilte fra øre til øre mens han la innpå. Vi andre la ikke så mye i det. Men godt var det. 

SÅ NÆR SÅ NÆR
- men like blide.

Vi la ivei tøffe i trynet som aldri før. Dermed fikk vi nok engang virkeligheten midt i trynet . Denne gang etter fem minutter. Syklene duret ufortrødent avgårde oppover i lia, og ut av syne for oss i bilen.. Vi presterte så å ta feil i første veiskille. Fortrolige med at vi stadig så hjulspor etter de andre vasset vi lengre og lengre ut i salaten. Etter tre kvarter nådde Per oss igjen. Litt stram i maska bekjentgjorde han tabben, med utrykk om at dette var vår feil. Tilbake i veiskillet sto Jarle og Kjell. Det røk antagelig like mye fra hodene deres som vulkanen der bak...
Det var godt tiden gikk til vi møttes igjen. Det lå bråk i luften.  Men da teamet atter var samlet hadde stridighetene skrumpet inn til selverkjennelse fra begge parter. Oppstigningen var tilbake på skinner. For en stakket stund.
Vi la i vei oppover et uttørket elveleie. Innvoller og kjøretøy ble satt på nye prøvelser. Opp bar det. Men - på 5 300 meter var det game over for bilen. Ikke mulig å komme lenger. Det var på nære nippet at hele forsøket skulle ende i den steinura. Det er interessant å merke seg hvordan pågangsmotet svinner i takt med at det blir høyere og høyere. Men syklenee klarte med nød og neppe å forsere hindringene i veien. Dermed fortsatte de alene mot toppen. Per Georg var nok litt sulten - og ble igjen ved bilen, mens Mats og Geir labbet etter. Vel en kilometer lenger oppe endte forsøket. Det var ikke mulig å komme lenger. Traseen var rast ut og syklene bare gravde seg ned i sanden.
MEN DET BLE REKORD!
GPSen viste 5 573 moh. Det er 73 meter høyere enn tidligere dokumentert rekord. Dermed ble det litt ellevilt i fjellsiden. På flere vis.
Jarle og Per sèg sammen av utmattelse i tynnluften. Men kom seg raskt, og fikk dokumentert prestasjonen i bilder og video før de klarte å karre seg nedover igjen. I mellomtiden hadde Mats og Geir klart å ta seg opp til 5 400 meter. Der ble det intervju og nok noen bilder.
Da kom tankene også. Det ble et følelsesladet øyeblikk der oppe i lia. 
En skvett tårer ble igjen der oppe - men vi var nok langt fra å ta på hverandre. Greit å nevne det.

HJEM TIL MAMA
Etter litt støveldæns lenger ned i lia - hvor pusten var tilbake - satte vi kursen "hjem" til San Pedro de Atacama. Nå befinner vi oss på Hostal Solor hos en meget hyggelig - og tilårskommen (ingeting å være sjalu på jenter) - dame.
Her er det dusj og treroms for hele bunten. Jarle gikk - eh krøp - rett i seng ved ankomst i går kveld. Vi andre dro inn til byen for en matbit og litt ståhei. Vel hjemme etter at par timer startet tidenes hevnaksjon. Med en god promille fikk Olsen og Teigland opp farten i neseborene. Endelig fikk Jarle smake egen medisin. Det ga han utrykk for i dag tidlig. Men det hjelper trolig ikke.

Som nevnt tar ekspedisjonen en ny vending nå. Heretter blir det mer feriepreg på det som skal skje. Det ymtes stadig frempå om strender og paraply i glasset.
Men - vi vil fortsette å rapportere. 
SÅ: Hasta la vista, kjære lesere.

BILDENE: Må tale for seg selv.
 Legg merke til veistandard - eller mer korrekt  - mangel på sådann.
 Mats trives godt på ett hjul...
Forøvrig masse bilder fra fjellet og saltørkenen. Og grensestasjonen.

PS: Nå kom Jarle, Mats og Kjell tilbake fra vulkantur. Ny rekord er satt: 5 708 moh er logget på GPS.  Dokumentasjon kommer. --Og her kommer den: